Søt Mandel (Prunus dulcis) er et frukttre som blomstrer i april med lyserosa blomster og tilfører hagen et markant vårpreg. Fruktene ligner i begynnelsen små grønne ferskener, men fruktkjøttet er tørt og uspiselig. Kjernen i midten av frukten er en spiselig mandel som kan brukes direkte eller i bakverk.

Treet trives best i full sol og i næringsrik jord. Det bør vannes og gjødsles jevnlig gjennom vekstsesongen for å opprettholde sunn vekst og fruktsetting. På grunn av det norske klimaet anbefales dyrking i drivhus eller på en lun plassering, for eksempel mot en sør- eller vestvendt mur, for å beskytte mot frost og soppsykdommer.

Søt Mandel har en bredkronet vekstform og kan nå en høyde på 2–4 meter og en bredde på 3–4 meter. Bladene er avlange og grønne, og blomstene er hvite til lyserosa. Fruktene modner vanligvis i september.

Sakhalinkirsebær, også kjent som Prunus sargentii, er et mellomstort løvfellende tre som utvikler en bred, vaseformet krone. Med alderen får treet en mer utbredt og flerstammet struktur, noe som gir det et karakteristisk og naturlig uttrykk i hagen.

Bladene er middels store og avlange med en tydelig spiss. De springer ut i en mørk bronserød tone, blir senere friskgrønne og avslutter sesongen med intense røde og oransjerøde høstfarger. Den glatte, rødbrune barken med lyse korkpunkter blir mørkere med tiden og får markante tverrgående striper.

Treet blomstrer rikt i april og første halvdel av mai med store, lyserosa blomster som ofte springer ut før løvsprett. Fruktsetting forekommer sjelden, men små sortrøde bær kan sees enkelte år.

Sakhalinkirsebær trives best i sol til halvskygge og foretrekker en næringsrik, veldrenert jord. Den tåler mange jordtyper, men bør ikke plantes der det står vann. På tung leirjord kan jorden løsnes og tilføres grus eller sand for bedre drenering.

Treet egner seg som solitærplante i hager, parker og alléer, hvor det kan fremheves som et dekorativt element. I etableringsfasen anbefales oppbinding for å sikre stabil vekst.

Pilebladet pære 'Pendula' er et mindre tre som kjennetegnes ved sin hengende og utbredte krone. Den podes ofte på stamme, noe som gir en tydelig stammehøyde og en krone som utvikler seg fra rund til paraply- og senere skjermformet.

Bladene er smale og dekket av fine, myke hår som gir en sølvgrå tone om våren og senere en grågrønn farge. Løvet minner om pile- eller oliventrærnes blader og bidrar til et lett og elegant uttrykk. Om høsten får bladene diskrete lysegule nyanser, og løvfallet skjer sent på sesongen.

Barken er i begynnelsen sølvhvit på grunn av de mange fine hårene, men blir med alderen grå og får sprekkebark. I april og mai blomstrer treet med hvite til kremhvite blomster med rødaktige støvbærere, som samles i halvskjermer og har en lett søtlig duft.

Etter blomstring kan det dannes små grønnbrune frukter som ikke er spiselige, men som fugler av og til tar etter frost. Treet trives best i full sol og i vanlig, veldrenert hagejord. Det er hardført, vindtolerant og tåler tørke når det først er etablert.

Pilebladet pære brukes ofte som solitærtre eller i små grupper, der dets lyse løv og hengende vekst skaper kontrast og struktur i beplantningen.

Henge-Morbær, botanisk kjent som Morus alba 'Pendula', er et prydtre med en karakteristisk hengende vekstform. Treet utvikler en bred krone med nedoverbøyde greiner, som gir et elegant og rolig uttrykk i hagen.

Bladene er hjerteformede og mørkegrønne, noe som skaper en tett og dekorativ løvmasse gjennom sommeren. I mai og juni blomstrer treet med små hvite blomster, som senere kan etterfølges av lyse, hvite frukter på sensommeren.

Treet trives best i full sol og i vanlig, næringsrik hagejord. Det vokser moderat og oppnår vanligvis en høyde på rundt 3 meter og en bredde på cirka 2 meter, noe som gjør det egnet til mellomstore hager eller som solitærtre i parker.

Henge-Morbær er middels hardført og krever kun begrenset vedlikehold, noe som gjør det til et praktisk valg for hageeiere som ønsker et dekorativt tre med et naturlig, hengende uttrykk.

Vanlig Vill-eple (Malus sylvestris) er et moderat voksende tre med en naturlig utbredt og bred krone. Arten er hjemmehørende i Norge og kjennetegnes ved sin store hardførhet og evne til å trives i mange jordtyper, også der jorden periodevis er fuktig.

Bladene er små, ovale og friskgrønne med lyse gule høstfarger. Unge skudd er brungrønne, mens eldre stammer får en gråbrun, skorpeaktig bark som kan flasse av i små flak.

Om våren dekkes treet av mange små hvite til rosahvite blomster som tiltrekker nytteinsekter. Senere utvikles små, ovale gulgrønne frukter på 3–4 cm som er sure i smaken. Fruktene kan brukes til gelé eller marmelade og fungerer som mat for fugler i vintermånedene.

Treet trives best i full sol eller halvskygge og krever ingen spesielle vekstbetingelser. Det kan plantes enkeltvis, i grupper eller som en del av en leplanting, hvor dets vindfasthet og naturlige form kommer til sin rett. Ved planting anbefales oppbinding de to første sesongene for å sikre god etablering.